Ungdommens fredspris, her kommer vi!

Hvalstadprsojektet var for oss alle et varmt arbeid som vi savner i den kalde november måneden. Men i går kom et nytt lysglimt! Kommunikasjon og kulturklassen er blitt nominert til Ungdommens fredspris for samarbeidet med transittmottaket, og reiser til Göteborg på prisutdeling den 1. des. Nyheten kom som et sjokk. På Hvalstad var aktivitetene lærerike, kommunikasjonen givende og erfaringene mange. Endelig har vi mulighetenen til å dele dette med andre!

Hvalstadprosjektet: The End

Hvalstadprosjektet er over. Etter fem ukers besøk på transittmottaket, var det på tide å avslutte samarbeidet, og vi i kommunikasjons og kulturklassen inviterte våre nye venner til en sist samling, denne gangen hos oss på Nesbru vgs.

Besøket ble lagt til den internajsonale dagen, og mens våre medelever deltok på forskjellige aktiviteter og lærte om and kulturer og språk, viste vi en gruppe asylsøkere fra Hvalstad rundt på skolen. Jentegruppenen jeg var med på å vise rundt var helt over seg over den store skolen. Spesielt biologirommet imponerte. En av jentene fortalte at hun var kommet til Norge for å studere, og bevise for det korrupte samfunnet i hjemlandet, at hun kunne klare å ta medisinutdannelsen på egenhånd. Flere av dem sa seg enig i denne jentas meninger, og påpekte hvor vanvittig mange muligheter vi har. "Det ser ut som et universitet, er det det?", "Kan dere velge hvilke fag dere vil ta, selv?!", og "Kan jentene også velge akkurat hvilke fag de vil ha?" var spørsmål som kom opp flere ganger under omvisningen. Spesielt fasinerende var det at alle elevene fikk egne laptoper, i tillegg til skolens mange stasjonære pcer, og bilogirommets modell av menneskekroppen og av en gravid kvinne. "Er det sånn et barn ligger i magen?"


(Bildet er hentet fra: http://borkedalen6trinn.blogspot.com/2007_10_01_archive.html )

For jentene åpnet tydeligvis dagen døren til et univers av kunnskap, som for oss alltid er åpen, men som for mange av dem, alltid har vært låst. De fikk også et nytt bilde av norsk kultur, og vi fortalte om russefeiringen, en norsk kultur som er knyttet til skolesystemet. I første omgang føltes det nærmest slemt og arrogant å skulle legge ut om våre ekstreme pengebruk, men Tina Semb, avdelingsleder for Hvalstad Transitt, påpekte at dette jo er en del av den norske kulturen, og er noe asylsøkere som får bli i Norge, blir kjent med, og å akseptere før eller siden. Om ikke det var gjort i løpet av prosjektet, påpekte dette samtalemenet i hvertfall den enorme kontrasten mellom oss og dem. Det var trist å si farvell, og jeg har oppdaget hvor glad jeg har blitt i denne gjengen med interesserte, livlige og positive asylsøkere. Jeg synes synd på dem, og håper livet vil ordne seg. Forhåpentligvis er det som Tina sa slik at flere av dem nok får bli i Norge.


(Bildet er hentet fra: http://blog.tjomlid.com/?p=420 )

Forventninger og forhåpninger

Høsten er her, og mens vinden surner og busker og trær gulner, starter kommunikasjon-, og kulturklassen vår på et nytt og annerledes prosjekt. Utover september og oktober skal fagdagene finne sted på Hvalstad Transittmottak, hvor over hundre mindreårige og enslige asylsøkere ønskes velkommen til Norge og tilbringer tiden før de sender inn sine søknader.

I forige uke var vi på omvisning. Vi var sent ute og parkerte foran mottaket, rasket med oss nødvendigheter som mobil og lommebok, og lot plagsomt tunge skolepcer og vesker bli igjen i bilen. Ved inngang ble vi møtt av store øyne og lange blikk. Jeg skottet bort på bilene og så refleksjonen av mitt egne skeptiske blikk i vinduet. Merceds og BMW. Designersolbriller på hodet. Moderne klær på kroppen.- Ikke ekslusive, ingen dyre merker eller stoffer, men allikevel selvinnkjøpte og matchende. Bak ruten,- forbi mitt egne tenkende blikk, lå tre bærbare pcer slengt i baksetet, sammen med vesker, matpakker, mp3-spillerer og skolebøker. Alt vi tar for gitt! Det slo meg brått hvor vanvittig heldig, intetanende og bortskjemt jeg er. Gjennom omvisningen, hilsner på beboerne og et avsluttedne foredrag om mottaket, ble tanken bekreftet; Jeg lever i min egne, lille, lykkelige boble, der alt er varmt og omringet av myke, rosa skydotter. Jeg vet ikke med resten av klassen, men jeg fikk inntrykk av at de opplevde det samme vesle sjokket som jeg. Det gjorde i andre omgang til at jeg nå føler med veldig usikker på hvordan det blir å tilbringe så mye tid med dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal møte dem, hva jeg skal snakke om og hva vi skal gjøre sammen. Jeg vil ikke gi inntrykk av kun å være der for å betrake dem, men synes på en annen side det er vanskelig å velge samtaleemne, fordi vi kommer fra to helt forskjellige verdener. Jeg har alt de ikke har og mere til, og selvom vi alle er unge og like, har vi så ulike bekgrunner at jeg er redd for å gi inntrykk av å være arrogant, simpelthen ved å være meg selv.

Allikevel er jeg spent på møtet i morgen og har troen på at det kan bli både hyggelig og givende. Nye kulturmøter er alltid gøy, og kanskje vil mine redsler forsvinne i løpet av morgendagen. Kanskje får jeg mange nye venner, og forhåpentligvis kan de grå oktobertirsdagene bli mine nye favorittdager, og høydepunktene på hver uke.

Workshop og "intervjuvettregler"

Hei og velkommen igjen!

Her kommer en oppdatering av hva vi i kommunikasjon og kulturklassen har jobbet med i det siste:

Fredag 9. april hadde vi intervjuworkshop. Vi jobbet individuelt med å lage noe spørsmål (knyttet til fordypningsoppgavene våre) og intervjuet hverandre foran kamera etterpå.
Det var nokså pinlig å se seg selv på film, og man la fort merke til ting å rette opp.
Plutselig ble detaljer som blikk og sittestilling veldig iøyenfallende, mens lyder som «Ehm..» skar i ørene.- Dette er definitivt noe jeg må jobbe med!
På samme tid gav gjennomgangen av alle elevenes filmer meg mange gode tips til mitt ventende intervju i fordypningsprosjektet. Noen spesielt viktige regler blir da å holde øyekontakt, stille enkle, men åpne spørsmål (ikke «ja og nei spørsmål») og å være blid. Å ikke ha tyggis i munnen er viktig, og alltid første bud, men allikevel en detalj som lett går i glemmeboka. Kanskje var det derfor ekstra bra å se noen «skrekkeksempler» der klassekamerater tyggende forsøkte å virke seriøse.

Jeg tror denne timen gjorde meg bedre rustet for tabber når jeg skal møte mitt intervjuobjekt. Det var positivt at vi fikk jobbe i grupper og skummelt,- men kreativt, lærerrik og morsomt å filme intervjuer som både intervjueren og objektet tok på sparket.
- En annerledes time, som ikke minst bidro enda mer til det gode og åpne klassemiljøet.


(Bildet er hentet fra PIXmanias nettsted, og er og finne på denne linken: http://www.pixmania.se/se/se/547086/art/velbon/stativ-sherpa-600.html )

Digital småprat

I mitt rotehode deles begrepet kommunikasjon inn i en direkte og i en indirekte kategori. Den direkte kommunikasjonen er den tradisjonelle dialogen mellom to eller flere mennesker; Ansikt til ansikt, mens den indirekte kommunikasjonen taler sin sak gjennom et medium. Det medfører både at flere mottar budskapet, og at de ikke umiddelbart responderer på informasjonen. Men hva skjer når det åpnes for en dialog gjennom mediet?

Det er dette som defineres som et sosialt medie.. Facebook, Twitter, Msn og Blogspot, er noen av nåtidens mektigste, og felles for dem, er at de byr på rask formidling, og muligheten til å respondere.



(Bildet er tatt fra westbankliving.com/.../computercrime_thumb.jpg)

Selv bruker jeg sosiale medier hver dag. YouTube gir meg personlig anbefalte filmsnutter, mens It's Learning holder oversikt over skoledagen og lar meg kommunisere med lærere og medelever, før og etter skoletid. Joda, de sosiale mediene har absolutt mye å tilby!
Allikevel har jeg, gjennom egen erfaring, oppdaget en negativ side ved sosiale medier; De kan lett opptre som uønskede tidstyver, som sniker til seg mer og mer av min tid, og som simpelthen gjør kommunikasjonen for enkel! La meg forklare:

Som medlem av det internasjonale nettverket, Facebook, er venninnegjengen min alltid, kun et tastetrykk unna. Det skaper en trygghet, samtidig som jeg får et fint verktøy for kommunikasjon og underholdning. Men; Med dataskjermen som skjold, er det fort gjort opptre annerledes, enn man ville gjort i en direkte dialog. Mange ord er enklere å skrive, enn de er å si høyt.
På en annen side tillater Facebook meg å holde kontakt med barndomsvenner og gamle skolekamerater. Greit nok, tenker jeg, men ikke tilstrekkelig! For i det lange løp vil vel dette medføre at vi mister kontakt? Det er vanskelig å holde kontakt, med hver og en Facebook bekjent, og jeg tror derfor at et møte med en dialog, ansikt til ansikt, kan utgjøre et langt større inntrykk.

Konteksten kan altså spille en viktig rolle, men det er ikke dermed sagt at tradisjonell kommunikasjon er bedre enn digital, eller indirekte kommunikasjon; Som sagt byr de digitale verktøyene på nye muligheter. De har latt oss utvikle et uformelt skriftspråk, som gjør det mulig å sende raske budskap til hvem vi vil. Ofte kan de sosiale mediene være en praktisk vei å gå, for å nå ut. Det viktigste er etter min mening, å holde rotehodet mitt bevisst på egenskapene til to kommunikasjonsformene.

Troll og te

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Foran meg står en dampende tekopp, oppå et postkort av et norsk souvenirtroll. Jeg plukker det ikke opp, men vet at det er sendt av en tante, på skiferie i Jotunheimen. Hvorfor valgte hun nettopp dette kortet? Hva tenkte hun da hun vraket et kort, med kart over turløypa, for et rufsete fjelltroll?

Jeg tar meg selv i å smile litt, da lengselen etter påskeferie slår ned i meg, som lyn fra klar himmel.
Et velkjent tordenvær av kvikklunsj og vakre vidder, hytta på fjellet og røde fjellanorakker, braker løs. Den samme reaksjonen får jeg hver gang jeg år øye på et slikt troll. Det tror jeg gjelder de fleste nordmenn.
I tirsdagens kommunikasjon- og kulturtime fant vi gruppevis fram til symboler, som var typisk norske. Da vi senere presenterte våre ideer for hverandre, viste det seg, at de aller fleste symbolene, gikk igjen, i de aller fleste gruppene. Vi kom frem til at nordmenn har en tydelig fellesnevner i hva vi assosierer med vårt fedreland. Vi forbinder norsk kunst med Tidemann og Gudes Brudeferd i Hardanger, kongefamilien med norsk identitet, bunad og fenalår med tradisjon, og folkeeventyr og troll med fortid. Alt dette, og mye mer, appellerer til vår nasjonalfølelse.

Nettleksikonet Wikipedia sier at Å forstå og tolke symboler krever kjennskap til den kultur og sammenheng de opptrer i.
(Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Symbol)
Ifølge Wikipedia er det altså svært usikkert om en fremmedkulturell person ville trekke linken mellom trollet og nasjonen Norge. En utenforstående, som ikke kjenner våre kultur og historie, ville i første omgang, sannsynligvis, tenkt at kartet over skiløypa i Jotunheimen, ville vekke en langt større nasjonalfølelse hos nordmenn, enn et troll med bustete hår!- Logisk nok.
Men som alle andre følelser, er ikke nasjonalfølelsen logisk. Vår forkjærlighet for Norge, er preget av historiske oppturer og nedturer, nærhet til naturen, tradisjoner, tilhørighet, og samhold i befolkningen.

Ved nærmere ettertanke, virker det opplagt hvorfor min fjellvandte tante valgte nettopp dette kortet. Det gav meg absolutt en følelse av tilhørighet, og bevisst eller ubevisst, var det kanskje det som var meningen. Hun visste at jeg, som nordmann, ville tolke kortet, på samme måte som hun selv tolket det. Her dukker fellesnevneren opp igjen. Min tante brukte et klassisk norsk troll, for å symbolisere en stemning, eller en følelse!
Typisk for et symbol er at det er lettere å forstå, enn å sette ord på, og å forklare. Et bilde sies å si mer enn tusen ord, selvom ordene i dette tilfellet, ikke ble riktig så mange. På en annen side er teen blitt kald.

Velkommen

Hei og velkommen til min blogg! Her vil jeg publisere tekster jeg skriver, som handler om kommunikasjon og kultur.

Takk for besøket!