Digital småprat

I mitt rotehode deles begrepet kommunikasjon inn i en direkte og i en indirekte kategori. Den direkte kommunikasjonen er den tradisjonelle dialogen mellom to eller flere mennesker; Ansikt til ansikt, mens den indirekte kommunikasjonen taler sin sak gjennom et medium. Det medfører både at flere mottar budskapet, og at de ikke umiddelbart responderer på informasjonen. Men hva skjer når det åpnes for en dialog gjennom mediet?

Det er dette som defineres som et sosialt medie.. Facebook, Twitter, Msn og Blogspot, er noen av nåtidens mektigste, og felles for dem, er at de byr på rask formidling, og muligheten til å respondere.



(Bildet er tatt fra westbankliving.com/.../computercrime_thumb.jpg)

Selv bruker jeg sosiale medier hver dag. YouTube gir meg personlig anbefalte filmsnutter, mens It's Learning holder oversikt over skoledagen og lar meg kommunisere med lærere og medelever, før og etter skoletid. Joda, de sosiale mediene har absolutt mye å tilby!
Allikevel har jeg, gjennom egen erfaring, oppdaget en negativ side ved sosiale medier; De kan lett opptre som uønskede tidstyver, som sniker til seg mer og mer av min tid, og som simpelthen gjør kommunikasjonen for enkel! La meg forklare:

Som medlem av det internasjonale nettverket, Facebook, er venninnegjengen min alltid, kun et tastetrykk unna. Det skaper en trygghet, samtidig som jeg får et fint verktøy for kommunikasjon og underholdning. Men; Med dataskjermen som skjold, er det fort gjort opptre annerledes, enn man ville gjort i en direkte dialog. Mange ord er enklere å skrive, enn de er å si høyt.
På en annen side tillater Facebook meg å holde kontakt med barndomsvenner og gamle skolekamerater. Greit nok, tenker jeg, men ikke tilstrekkelig! For i det lange løp vil vel dette medføre at vi mister kontakt? Det er vanskelig å holde kontakt, med hver og en Facebook bekjent, og jeg tror derfor at et møte med en dialog, ansikt til ansikt, kan utgjøre et langt større inntrykk.

Konteksten kan altså spille en viktig rolle, men det er ikke dermed sagt at tradisjonell kommunikasjon er bedre enn digital, eller indirekte kommunikasjon; Som sagt byr de digitale verktøyene på nye muligheter. De har latt oss utvikle et uformelt skriftspråk, som gjør det mulig å sende raske budskap til hvem vi vil. Ofte kan de sosiale mediene være en praktisk vei å gå, for å nå ut. Det viktigste er etter min mening, å holde rotehodet mitt bevisst på egenskapene til to kommunikasjonsformene.

Troll og te

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Foran meg står en dampende tekopp, oppå et postkort av et norsk souvenirtroll. Jeg plukker det ikke opp, men vet at det er sendt av en tante, på skiferie i Jotunheimen. Hvorfor valgte hun nettopp dette kortet? Hva tenkte hun da hun vraket et kort, med kart over turløypa, for et rufsete fjelltroll?

Jeg tar meg selv i å smile litt, da lengselen etter påskeferie slår ned i meg, som lyn fra klar himmel.
Et velkjent tordenvær av kvikklunsj og vakre vidder, hytta på fjellet og røde fjellanorakker, braker løs. Den samme reaksjonen får jeg hver gang jeg år øye på et slikt troll. Det tror jeg gjelder de fleste nordmenn.
I tirsdagens kommunikasjon- og kulturtime fant vi gruppevis fram til symboler, som var typisk norske. Da vi senere presenterte våre ideer for hverandre, viste det seg, at de aller fleste symbolene, gikk igjen, i de aller fleste gruppene. Vi kom frem til at nordmenn har en tydelig fellesnevner i hva vi assosierer med vårt fedreland. Vi forbinder norsk kunst med Tidemann og Gudes Brudeferd i Hardanger, kongefamilien med norsk identitet, bunad og fenalår med tradisjon, og folkeeventyr og troll med fortid. Alt dette, og mye mer, appellerer til vår nasjonalfølelse.

Nettleksikonet Wikipedia sier at Å forstå og tolke symboler krever kjennskap til den kultur og sammenheng de opptrer i.
(Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Symbol)
Ifølge Wikipedia er det altså svært usikkert om en fremmedkulturell person ville trekke linken mellom trollet og nasjonen Norge. En utenforstående, som ikke kjenner våre kultur og historie, ville i første omgang, sannsynligvis, tenkt at kartet over skiløypa i Jotunheimen, ville vekke en langt større nasjonalfølelse hos nordmenn, enn et troll med bustete hår!- Logisk nok.
Men som alle andre følelser, er ikke nasjonalfølelsen logisk. Vår forkjærlighet for Norge, er preget av historiske oppturer og nedturer, nærhet til naturen, tradisjoner, tilhørighet, og samhold i befolkningen.

Ved nærmere ettertanke, virker det opplagt hvorfor min fjellvandte tante valgte nettopp dette kortet. Det gav meg absolutt en følelse av tilhørighet, og bevisst eller ubevisst, var det kanskje det som var meningen. Hun visste at jeg, som nordmann, ville tolke kortet, på samme måte som hun selv tolket det. Her dukker fellesnevneren opp igjen. Min tante brukte et klassisk norsk troll, for å symbolisere en stemning, eller en følelse!
Typisk for et symbol er at det er lettere å forstå, enn å sette ord på, og å forklare. Et bilde sies å si mer enn tusen ord, selvom ordene i dette tilfellet, ikke ble riktig så mange. På en annen side er teen blitt kald.

Velkommen

Hei og velkommen til min blogg! Her vil jeg publisere tekster jeg skriver, som handler om kommunikasjon og kultur.

Takk for besøket!