Forventninger og forhåpninger

Høsten er her, og mens vinden surner og busker og trær gulner, starter kommunikasjon-, og kulturklassen vår på et nytt og annerledes prosjekt. Utover september og oktober skal fagdagene finne sted på Hvalstad Transittmottak, hvor over hundre mindreårige og enslige asylsøkere ønskes velkommen til Norge og tilbringer tiden før de sender inn sine søknader.

I forige uke var vi på omvisning. Vi var sent ute og parkerte foran mottaket, rasket med oss nødvendigheter som mobil og lommebok, og lot plagsomt tunge skolepcer og vesker bli igjen i bilen. Ved inngang ble vi møtt av store øyne og lange blikk. Jeg skottet bort på bilene og så refleksjonen av mitt egne skeptiske blikk i vinduet. Merceds og BMW. Designersolbriller på hodet. Moderne klær på kroppen.- Ikke ekslusive, ingen dyre merker eller stoffer, men allikevel selvinnkjøpte og matchende. Bak ruten,- forbi mitt egne tenkende blikk, lå tre bærbare pcer slengt i baksetet, sammen med vesker, matpakker, mp3-spillerer og skolebøker. Alt vi tar for gitt! Det slo meg brått hvor vanvittig heldig, intetanende og bortskjemt jeg er. Gjennom omvisningen, hilsner på beboerne og et avsluttedne foredrag om mottaket, ble tanken bekreftet; Jeg lever i min egne, lille, lykkelige boble, der alt er varmt og omringet av myke, rosa skydotter. Jeg vet ikke med resten av klassen, men jeg fikk inntrykk av at de opplevde det samme vesle sjokket som jeg. Det gjorde i andre omgang til at jeg nå føler med veldig usikker på hvordan det blir å tilbringe så mye tid med dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal møte dem, hva jeg skal snakke om og hva vi skal gjøre sammen. Jeg vil ikke gi inntrykk av kun å være der for å betrake dem, men synes på en annen side det er vanskelig å velge samtaleemne, fordi vi kommer fra to helt forskjellige verdener. Jeg har alt de ikke har og mere til, og selvom vi alle er unge og like, har vi så ulike bekgrunner at jeg er redd for å gi inntrykk av å være arrogant, simpelthen ved å være meg selv.

Allikevel er jeg spent på møtet i morgen og har troen på at det kan bli både hyggelig og givende. Nye kulturmøter er alltid gøy, og kanskje vil mine redsler forsvinne i løpet av morgendagen. Kanskje får jeg mange nye venner, og forhåpentligvis kan de grå oktobertirsdagene bli mine nye favorittdager, og høydepunktene på hver uke.